Historien om Em

For 7 år siden var jeg en 21 år gammel høygravid student.
I dag er jeg en 28 år gammel fulltidsjobbende alenemor.

Det begynte med Em.
Hun varslet om at hun hadde begynt å vokse ved å gi sin mamma magesmerter hver eneste natt. Mammaen gikk til legen og legen sa: "Er det noen sjanse for at du kan være gravid?". "Ja", sa mammaen "men jeg er ganske sikker på at jeg ikke er det". Legen visste nok mer enn mammaen :)
Pappaen til Em ble overlykkelig. Det å bli pappa skremte ham ikke på samme måte som det skremte mammaen til Em.
Em ventet 9 dager etter ultralydtermin med å kjempe seg ut fra varmen i livmoren. En oktobernatt i år 2000 ble hun født. Klokken 04. 3 dager før mammaen fylte 22.

Å se henne ligge i sengen på sykehuset var, for meg, surrealistisk. Jeg følte at det var jeg som lå der, eller en del av meg. Hun var prikk lik meg. Det var rett og slett veldig rart å se den lille, fantastiske babyen ligge der, og samtidig føle at det var meg selv som lå der.
Hun er fortsatt veldig lik meg!

Em ble ei lita trønderpi. Hun begynte i studentbarnehage og hun viste seg å være meget bestemt. Mammaen var redd for at den lille jenta var uvanlig sta og sint. De rareste ting kunne utløse en maktkamp: å ta på bleie var en favoritt. Først skulle de sloss om å ta av bleia, så var det fullstendig nektelse på å ta på en ny og tørr bleie. Etter å ha lest en artikkel i et foreldreblad ble mor beroliget; det var ikke bare Em som ble hysterisk av bleieskift, klesskift, tannpuss, bilseter, sitte i vogn og omtrent alle andre tenkelige situasjoner. Trass kalles det visst.

Hun var nydelig og hun var oppvakt. Mammaen og pappaen gav henne all sin oppmerksomhet og all sin kjærlighet.

Før Em fylte tre år fikk hun en søster. Et vakkert nurk, som denne gangen var litt mer planlagt ;) Søsteren var helt annerledes enn Em. Nok en gang ble mammaen satt ut. Hun hadde trodd at de skulle bli helt like. Ikke nødvendigvis i utseendet, men i hvertfall i personlighet. Søsteren til Em sov masse de første ukene (det gjorde IKKE Em). Mammaen ringte til og med sin egen mamma og spurte bekymret om hun trodde det var noe galt med den lille som bare sov og sov. "Nyt det så lenge det varer", var svaret.

Når Em er tre år og søsteren bare seks måneder, finner mammaen og pappaen ut at de ikke vil bo sammen mer. De krangler om alt, er slitne og føler at den andre bare tenker på seg selv. Em får to hjem å forholde seg til.

Pappaen til Em får seg kjæreste, som blir til samboer. Em liker henne veldig godt, men påstår at pappa og xxx bare er venner.

Lillesøster vokser og begynner i barnehagen sammen med Em. Hun er ikke bare en liten og søt koseklump med lyd, men har vokst til en lekekamerat. De to jentene passer godt på hverandre.

Mammaen til Em trives ikke lenger i Trondheim. Hun er ferdig med studiene - 5 planlagte år ble til 7 år og to barn. Mammaen til Em vil hjem. Hjem er Oslo, der nettverket er. De har familieråd og bestemmer seg for at de skal flytte. Alle mann: pappa, samboer til pappa (som nå har barn-i-magen), mamma, Em og lillesøster! Jobbsøknader og leilighetsjakt starter. Alt ordner seg omtrent samtidig og mammaen og Em flytter ned to uker før alle de andre. Em skal begynne på skolen.

Pappaen til Em og samboeren får en sønn. Em har fått en lillebror. Samboer blir kone. Em er brudepike. Stemoren er en god mamma nummer to og Em aksepterer det flott: "Jeg er heldig, jeg, for hvis du dør mamma, så kan xxx være mammaen min!"

Mammaen til Em får en kjæreste som gradvis introduseres for barna. Em er veldig nysgjerrig og stiller mange spørsmål: "Kysser dere?" (spørsmålet stilles akkompagnert av fnising), "Skal han sove her?" "Hvor skal du sove da, mamma?"

Nå skal hun begynne i 2. klasse. Jeg er mor til en andreklassing. Det er helt sprøtt!

Og hun er så fin. Hun er en følsom bitteliten jente, en vakker stor jente, en morsom samtalepartner, smart og hun gir så utrolig mye kjærlighet til alle som gir henne bare litt.

"Jeg er så glad jeg ikke har en sånn gammel mamma", sier hun. "Mamma, du er kul!", sier hun. "Mamma, hvis du begynner å bruke sminke, så kanskje du også blir gift!", sier hun også! Selv om hun ikke var planlagt, selv om jeg var ung da jeg ble mamma, selv om pappaen og jeg ikke klarte å holde sammen, selv om det er slitsomt å ha dette enorme ansvaret det er å være mor: jeg har aldri tenkt tanken på at noe skulle vært gjort annerledes. Dette er meg. Em er en enorm del av meg.