Tegn på at det er ferie

Jeg spør min skjønne ni-åring om hva hun vil ha til kveldsmat, og svaret er:

"Hva har du å by på?"

Tegn på at hun har vært på LITT for mange restauranter i det siste? :)

Distré mamma med hjemmekontor

Etter mye frem og tilbake bestemte jeg meg for hjemmekontor i dag. Snørra renner og jeg føler meg svært lite sjarmerende - da kan jeg like gjerne skjerme kollegaene mine for basillene.

Men, men... Jeg tenkte jeg skulle lage meg te og toast til lunsj, og så fikk jeg så lyst på Cola også (siden jeg er bittelitt syk). Jeg tar ut isbiter av fryseren og slipper de ned i te-koppen.

Det slo meg at noe var galt :)

(Se for deg en litt snørrete 30-åring som fisker etter isbitene med en smørkniv(!) mens hun roper "nei, nei, nei"!)

Man må passe seg for elefanter

Samtale med minstemor på vei til barnehagen:

5-åringen:"Mamma, man må passe seg for elefanter hvis de hoster!"
Mamman: "Åh?"
5-åringen: "Ja! Ellers så kan man bli blåst bort."

Hurra for kvinnedagen

Den skal "feires": først skal jeg måke taket av garasjen min selv, så skal jeg på kino med kjæresten - jeg betaler billettene. DET er likestilling det :)

Man kan miste motet

Leser i Dagbladet i dag at en mann som skulle levere varer i Oslo har blitt slått av en parkeringsvakt.

Det triste er ikke selve saken... Det som provoserer meg er at så mange av kommentarene til artikkelen fokuserer på at det var en ikke-etnisk norsk mann involvert. Det er her rasismen blir veldig synlig.

Mannen heter Nadim, det er det vi vet. Han kan ha bodd i Norge hele sitt liv, han kan ha kommet "i går". Han kan spise lutefisk hver desember eller kanskje han foretrekker sterkere krydder. Likevel skal det dras frem at han bare får mediaplass p.g.a sin bakgrunn, at "alle" utlendinger er vanskelige å hanskes med, at han burde lære seg norsk, o.s.v.

HVA har denne saken med utlendinger å gjøre? Hvorfor skal man alltid skjære alle over én kam?

(P.S. Jeg synes litt synd på de stakkars parkeringsvaktene som får gjennomgå også :)

Hvem er det som passer på oss?

På vandring ned bakken til barnehagen kommer det innimellom noen bra samtaler, som denne:

Minstejenta: "Mamma, ingen mennesker vet ALT."
Jeg: "Nei, man kan vite mye, men ikke alt."

Minstejenta: "Man vet for eksempel ikke når mennesker skal dø!"
Jeg: "Nei, det kan være vanskelig å vite."

Minstejenta: "Men de som passer på oss, de vet kanskje når mennesker skal dø?"
Jeg: "Hmm... Hvem er det som passer på oss, da?"

Minstejenta: "Jeg vet ikke... Romvesner kanskje?"

Hæ?

Nydelig!

Om å gjøre andre glad.

En pappa fra klassen til Em fortalte meg noe i dag som fortsatt får meg til å smile.

Han og datteren hans på snart fem år kjørte forbi meg for litt over en uke siden. Jeg stod på bussholdeplassen med trillekoffert, klar for langhelg i Madrid. Jeg så dem, og jeg vinket. Jenta på fem år vinket begeistret tilbake, jeg husker hun smilte et stort smil.

Han fortalte i dag at når de hadde kjørt forbi, så hadde hun spurt: "Pappa, hvem var det?" "Jo, det er mammaen til Em..." svarte han. "Åh! Hun var nydelig!"

Da blir selv 17. mai med sludd og 3 grader en bra 17. mai. Jeg synes forresten det lille sjarmtrollet også er ganske nydelig.