Noen ganger er det litt slitsomt...

... å være så forferdelig distré.

Jeg kjørte bil til jobben i dag.
Jeg tok toget hjem fra jobben i dag.
Jeg oppdaget da jeg stod på togstasjonen hjemme i ettermiddag at jeg hadde kjørt bil til jobben i morges.
Jeg skulle hente barn i barnehage og på SFO - det gikk greit, det går buss fra togstasjonen.
Jeg skulle gjøre stor-handel i matbutikken i dag.
Det kommer ca 15 barn i barnebursdag i morgen.
Det vil si at jeg skulle kjøpe mye på butikken i dag.
Jeg må handle med sekk.
Jeg må finne frem barnevogna, den kan trille mange brusflasker.
Vi må holde oss i nærområdet resten av helgen. Ingen utflukter.
De på jobben vet at jeg har glemt bilen.
Dette kommer jeg til å få høre i lunsjen på mandag.

Jeg husket i hvertfall å hente barna.
Jeg husket også å gi dem middag :)

God helg!

Minstemor

Jeg har en datter på fire år som gråter og hyler en del. Jeg har ikke tålmodighet til syting, men når noen er lei seg eller har vondt, så skal de selvfølgelig få gråte.

For en stund tilbake grein Minstemor igjen, og en litt lei mor spurte med dårlig skjult irritasjon: "Hvorfor griner du nå, da?"

"Jeg gråter fordi hjertet gråter!", svarte hun med store våte øyne mens tårene fortsatt trillet.

Mer skal det ikke til før mor smelter fullstendig og får en liten tåre i øyekroken selv.

Om å sette folk i bås

For meg er det få betegnelser som setter folk mer i bås enn betegnelsen alenemor. Somalier, kanskje? Da blir du også satt i bås. Jeg aner ikke hvordan det er å bli satt i båsen ”somalier”. Jeg kan bare sammenlikne det med hvordan jeg likte å bli sett på som ”nordmann” når jeg bodde USA. Det var ikke spesielt gøy. Jeg mente at jeg var akkurat som de andre jeg gikk på videregående sammen med. De mente at jeg var annerledes. Jeg var jo norsk.

I kveld er det alenemorbåsen jeg vil skrive om. Kjæresten min ”tråkket i salaten” ganske tidlig i forholdet. Jeg husker ikke sammenhengen, men han kalte meg alenemor. Reaksjonen min var uvanlig hard og sint. ”Jeg er IKKE en alenemor! Barna har da en far, kaller noen ham alenefar, kanskje???”

”Du liker ikke å bli satt i bås, du?” var svaret

Nei, jeg liker ikke det. Spesielt de båsene jeg selv føler at jeg ikke passer inn i. Når jeg hører ordet alenemor, så er det mange assosiasjoner som detter inn i hodet mitt. Dårlig råd, null sosialt liv og uoppdragne unger er tre av de første tingene som jeg tenker på. Og akkurat der så er det JEG som setter alenemødre i bås. Hm, noe å tenke på.

Dette er meg. Jeg ble alenemor i en alder av 25. To unger, student, null inntekt og singel. Jadda! Var skikkelig stolt av meg selv. Passet ved første øyekast inn i båsen jeg hadde laget for alenemødre? Men jeg hadde ikke dårlig råd. Tro det eller ei, men som student med to unger, så hadde jeg aldri dårlig råd. Jeg hadde et sosialt liv som sakte men sikkert bygde seg sterkere etter noen år i dvale. Og jeg synes ikke at barna mine var eller er spesielt uoppdragne.

Jeg tror den myten om alenemødre jeg har kjempet hardest i mot er at alenemødre er kjedelige og ikke blir med på ting (enten fordi de ikke har råd, eller fordi de har barn?). Måten jeg takler det på er at jeg deler livet mitt i to, ett liv som mamma og ett liv som kjæreste (inntil et år siden var dette et liv som singel).

Når jeg har barna, så er jeg supermamma. Jeg er med på alle foreldremøter, leser godnattahistorier hver kveld, finner på eventyr om ”den bittelille jenta”, drar på teknisk museum og på turer i skogen. Jeg synes at jeg gjør en veldig god jobb.

Den uka jeg har barnefri bor jeg hos kjæresten, er supersosial og henger med venner, kollegaer, trener, går på kino, kafé, osv. Jeg husker en gang jeg snakket med ei venninne av meg. Hun har ei søster med tre unger. Hun snakket om hvor forskjellig hun og søsteren var. Min reaksjon var ”Jaja, men søstra di har jo unger! Ikke rart dere er forskjellige.” Hun så på meg og sa: ”Eh, du har også unger, og du er en av mine beste venninner.” Jeg knakk sammen i latter :-) I disse barnefrie ukene klarer jeg altså nesten å glemme at jeg har barn.

Denne helgen har jeg barna. I kveld så vi på Idol. Minstemor sovnet midt i, selv om hun stadig maste om at jeg måtte sette på høyere lyd tidligere i sendingen. Eldstejenta, Em, har feber, har sovet i hele dag og tryglet om å få legge seg kl 21. Resten av helgen blir litt amputert med et sykt barn, blir ikke noe badeland og høstferietur til museumet.

Hvis jeg er heldig, så kommer kjæresten på lørdagsbesøk i morgen. Vi tar den "introdusere til barna"-greia litt rolig. Men de tar det ikke rolig! Spørsmål som "elsker du mamma'n min?" og "Kan'ke du bli stefaren min?" er helt vanlige...

Mitt "høstforsett": jeg skal bli flinkere til å ikke sette folk i bås. Ikke skal jeg skjære alle over én kam heller ;-)

Tillegg søndag: Man må heller ikke skue hunden på hårene.

Pinlig

Det ringer.
Et lokalnummer som jeg ikke kjenner igjen.
Hmm, spennende!
"Hei! Dette er Roy fra SATS som ringer."
"Åja, hei."
"Jeg lurer bare på hvordan det går med treninga di?"
"Nei, hmm, det går jo heller dårlig det..."

Og trikset deres virker. For neste gang de ringer, så skal jeg helt ærlig kunne svare: "Treninga, jo den går supert! Trener minst to ganger hver uke, jeg nå."

Det er viktig å ha mål og gjerne noen visjoner også. Jeg tror dette med meg og trening er en visjon.

Lykke er...

... å se fargene på trærne om høsten.
... å ha en vaskemaskin som virker.
... en skive ferskt gulrotbrød med servelat fra nyåpnet pakke til kveldsmat.
... å sitte i sofaen, i armkroken til kjæresten, og kjenne små kyss på øret og en varm hånd som stryker deg på ryggen.
... en fantastisk påskedag på fjellet.
... å endelig ha fått lastet musikk inn på mobiltelefonen.
... barnearmer rundt halsen og et deilig nuss på kinnet.
... å kjenne varmen fra asfalten, den første vårdagen med tørre, nyfeide fortau.
... å høre barnelatteren og ropene når våren kommer.
... Joni Mitchell i cd-spilleren.
... å få ros for å ha gjort en god jobb.
... jentekveld med god mat og drikke.
... å oppdage et nytt bra band.
... å spise kveldsmat med kjæresten på kjøkkenet med stearinlys og en stor kopp te.
... lang sommerferie.

Mamma! Har du baby i magen?

Scener fra et bad:

Jeg vet at magen min ser stor ut til tider, men i dag morges var den faktisk ikke sååå ille...

Snart 7-åringen: "Mamma! Har du baby inni magen din?"
Meg: "Eh, nei. DET har jeg IKKE!"
Snart 7-åringen: "Ånei, er det bare fett?"
Meg: "Assa, det er ikke bare fett, man får litt stor mage av å være oppblåst også."
Snart 7-åringen: "Jeg tror det er fett."
... (liten pause)
Snart 7-åringen: "Oi! Så store lår du har!"

Takk for den. Og jeg vet om ei som burde tenke over at hun snart har bursdag - ha ha ;)