For meg er det få betegnelser som setter folk mer i bås enn betegnelsen alenemor. Somalier, kanskje? Da blir du også satt i bås. Jeg aner ikke hvordan det er å bli satt i båsen ”somalier”. Jeg kan bare sammenlikne det med hvordan jeg likte å bli sett på som ”nordmann” når jeg bodde USA. Det var ikke spesielt gøy. Jeg mente at jeg var akkurat som de andre jeg gikk på videregående sammen med. De mente at jeg var annerledes. Jeg var jo norsk.
I kveld er det alenemorbåsen jeg vil skrive om. Kjæresten min ”tråkket i salaten” ganske tidlig i forholdet. Jeg husker ikke sammenhengen, men han kalte meg alenemor. Reaksjonen min var uvanlig hard og sint. ”Jeg er IKKE en alenemor! Barna har da en far, kaller noen ham alenefar, kanskje???”
”Du liker ikke å bli satt i bås, du?” var svaret
Nei, jeg liker ikke det. Spesielt de båsene jeg selv føler at jeg ikke passer inn i. Når jeg hører ordet alenemor, så er det mange assosiasjoner som detter inn i hodet mitt. Dårlig råd, null sosialt liv og uoppdragne unger er tre av de første tingene som jeg tenker på. Og akkurat der så er det JEG som setter alenemødre i bås. Hm, noe å tenke på.
Dette er meg. Jeg ble alenemor i en alder av 25. To unger, student, null inntekt og singel. Jadda! Var skikkelig stolt av meg selv. Passet ved første øyekast inn i båsen jeg hadde laget for alenemødre? Men jeg hadde ikke dårlig råd. Tro det eller ei, men som student med to unger, så hadde jeg aldri dårlig råd. Jeg hadde et sosialt liv som sakte men sikkert bygde seg sterkere etter noen år i dvale. Og jeg synes ikke at barna mine var eller er spesielt uoppdragne.
Jeg tror den myten om alenemødre jeg har kjempet hardest i mot er at alenemødre er kjedelige og ikke blir med på ting (enten fordi de ikke har råd, eller fordi de har barn?). Måten jeg takler det på er at jeg deler livet mitt i to, ett liv som mamma og ett liv som kjæreste (inntil et år siden var dette et liv som singel).
Når jeg har barna, så er jeg supermamma. Jeg er med på alle foreldremøter, leser godnattahistorier hver kveld, finner på eventyr om ”den bittelille jenta”, drar på teknisk museum og på turer i skogen. Jeg synes at jeg gjør en veldig god jobb.
Den uka jeg har barnefri bor jeg hos kjæresten, er supersosial og henger med venner, kollegaer, trener, går på kino, kafé, osv. Jeg husker en gang jeg snakket med ei venninne av meg. Hun har ei søster med tre unger. Hun snakket om hvor forskjellig hun og søsteren var. Min reaksjon var ”Jaja, men søstra di har jo unger! Ikke rart dere er forskjellige.” Hun så på meg og sa: ”Eh, du har også unger, og du er en av mine beste venninner.” Jeg knakk sammen i latter :-) I disse barnefrie ukene klarer jeg altså nesten å glemme at jeg har barn.
Denne helgen har jeg barna. I kveld så vi på Idol. Minstemor sovnet midt i, selv om hun stadig maste om at jeg måtte sette på høyere lyd tidligere i sendingen. Eldstejenta, Em, har feber, har sovet i hele dag og tryglet om å få legge seg kl 21. Resten av helgen blir litt amputert med et sykt barn, blir ikke noe badeland og høstferietur til museumet.
Hvis jeg er heldig, så kommer kjæresten på lørdagsbesøk i morgen. Vi tar den "introdusere til barna"-greia litt rolig. Men de tar det ikke rolig! Spørsmål som "elsker du mamma'n min?" og "Kan'ke du bli stefaren min?" er helt vanlige...
Mitt "høstforsett": jeg skal bli flinkere til å ikke sette folk i bås. Ikke skal jeg skjære alle over én kam heller ;-)
Tillegg søndag: Man må heller ikke skue hunden på hårene.
2 kommentarer:
Veldig morsom lesning! Vittig hvordan vi alle reagerer på å bli satt i bås, kanskje nettopp fordi vi selv har så mange assosiasjoner til den båsen som vi vil ta avstand fra. Synes du gjorde en god jobb i å belyse det fra begge sider!
Elisa: jeg må innrømme at det var mens jeg skrev dette innlegget i bloggen at jeg innså at det var jeg som var den verste når det kom til å dømme alenemødre. Man lærer litt om seg selv ved å blogge ;)
Legg inn en kommentar