Hvem er det som passer på oss?

På vandring ned bakken til barnehagen kommer det innimellom noen bra samtaler, som denne:

Minstejenta: "Mamma, ingen mennesker vet ALT."
Jeg: "Nei, man kan vite mye, men ikke alt."

Minstejenta: "Man vet for eksempel ikke når mennesker skal dø!"
Jeg: "Nei, det kan være vanskelig å vite."

Minstejenta: "Men de som passer på oss, de vet kanskje når mennesker skal dø?"
Jeg: "Hmm... Hvem er det som passer på oss, da?"

Minstejenta: "Jeg vet ikke... Romvesner kanskje?"

Hæ?

Nydelig!

Om å gjøre andre glad.

En pappa fra klassen til Em fortalte meg noe i dag som fortsatt får meg til å smile.

Han og datteren hans på snart fem år kjørte forbi meg for litt over en uke siden. Jeg stod på bussholdeplassen med trillekoffert, klar for langhelg i Madrid. Jeg så dem, og jeg vinket. Jenta på fem år vinket begeistret tilbake, jeg husker hun smilte et stort smil.

Han fortalte i dag at når de hadde kjørt forbi, så hadde hun spurt: "Pappa, hvem var det?" "Jo, det er mammaen til Em..." svarte han. "Åh! Hun var nydelig!"

Da blir selv 17. mai med sludd og 3 grader en bra 17. mai. Jeg synes forresten det lille sjarmtrollet også er ganske nydelig.

Karma?!?

Sted: utenfor Oslo City

Hun trasker målbevisst i retning trikken/bussen som skal ta henne til kjæresten.
På veien passerer hun en tigger som sitter ved et lyskryss og sier "pleeeease, pleeease".
Hun har vært mye i byen i det siste, og tenker "Pleeeease, pleeease, du får ikke penger av meg bare fordi du syter!".

Hun krysser raskt gata på grønt lys. I det hun går over ser hun en tigger til, på den andre siden. Hun tenker "Hva får deg til å tro at du får penger av meg, når jeg ikke ga til hun som syter?"

Hun tryner. Rett i asfalten.
Det gjorde vondt.
Hun må visst bli snillere.

Navneforslag

Märtha er gravid, og hun og Ari trenger nye navneforslag.

Jeg har ett, dersom det blir jente: Ashley Alexandra

Kjøkkenbordet mandag morgen

Til stede:
Em - storesøster, 2.klassing og 7 år
Minstemor - lillesøster, 4.5 år
Kjæresten - til mamma, *kremt* også kollega
Meg - mammaen, snart 30

Samtalen:
[Em]: Mamma? Skal vi flytte til Kjæresten, eller skal han flytte inn hos oss?
[Meg]: Hmm? Hva mener du? Vi skal da ikke flytte sammen...
[Em]: Er dere ikke kjærester da? Og dere ser ut som om dere har lyst til å være sammen resten av livet!
[Kjæresten]: Det var nå veldig lenge :)
[Meg] slår [Kjæresten] lett.

Puh, disse barna legger press på oss voksne!

There was a gap between what you had imagined and reality

I går ble jeg skuffet. Skuffet og lei meg. Men kloke ord fra ei fransk venninne på MSN hjelper på:

Pénélope says:
boys are a little stupid
Pénélope says:
if you don't hold a great sign saying IMPORTANT BEWARE
Pénélope says:
they just don't get it
Pénélope says:
we want them to read in our minds but they can't b/c they are not us

Vennskap

Vi har fått helgebesøk fra Trondheim! Minstejenta på 4 1/2 år er gjenforent med "bestevænninna".

De begynte i samme avdeling i barnehagen da de begge var 1 år og ble raskt utrolig sammensveisa. Da jentene var 3 år, flyttet vi til Oslo (omegn), og sorgen var stor hos de to venninnene... Vi har reist til Trondheim to ganger etter at vi flyttet, og da har vi besøkt venninna. Nå har hun og mammaen kommet til oss, en åtte timers biltur unna :)

Det morsomme er at disse to jentene finner tonen fra første sekund, selv etter ett år fra hverandre.

Nå har de våknet, og sitter og ser på Olsenbanden jr., mens mammaene sniker til seg ekstra minutter under dyna (og hun ene har med seg pc'n på soverommet ;).

Når man blir redd

Det var sikkert episoder før jeg fikk barn hvor jeg var redd, men jeg husker ingen av dem.

Jeg tror at når man får barn, så blir man redd på en annen måte. Man har et ansvar; av og til så er barnas overlevelse kun opp til deg. Er det rart man blir redd?

I natt ble jeg redd. Skikkelig skremt. Minstejenta lå og skalv, og øretermometeret viste at hun hadde 40,4 i feber. I et lite sekund hadde jeg panikk før effektive-analytiske-problemløser-meg kom frem. Av med dyne, inn med febernedettende, drikk kaldt vann og klut i panna. Panikken ble borte, men litt redsel og litt dårlig samvittighet satt igjen. "Hvor lenge hadde hun ligget der med så høy feber?" "Hvorfor sjekket jeg ikke temperaturen tidligere?".

Konklusjonen nå, dagen derpå, er at kl 2 på natta, så er man ikke 100% med, og jeg bør være fornøyd med at jeg i det hele tatt sjekket. LilleJenta er kvikk nå. Hun sitter på gulvet og leker med Duplo, i badedrakt og ullsokker. [Storesøster har vært og svømt i dag, og det var litt trist å måtte være hjemme. Men bare det å få ha på badedrakta hjelper litt.]

Vannkopper og nattesøvn

"Hmm, hva er alle disse prikkene på kroppen din? Vannkopper har jo du hatt en gang."

Storesøster: "Det hang en lapp på avdelinga hennes om at det går vannkopper i barnehagen."
[Hun hadde visst ikke hatt vannkopper før likevel.]

Med vannkopper kom også "jeg våkner kl 03:30 og har lyst til å stå opp".

"Mamma, våkne! Jeg er sulten!"
*det tar ca 15 min før zombi-mamma'n registrerer at yngste datteren ikke kommer til å gi opp... Henter banan*
"Jeg er tørst også" (lys våken og blid)
"Vil du ha melk?"
Lyset slukkes og vi legger oss ned.
"Mamma! Det klør sånn her." (peker på lysken)
*smører med den fine sprayen jeg kjøpte på apoteket og lyset slukkes*
"Mamma! Det klør på ryggen også."
*slår på lyset og smøre-smøre, slukke lys*
"Nå skal vi sove, assa!"
"Mamma! Kan vi stå opp?"
"Nei! Det er natta! Legg deg og sov nå."
"Men mamma, det er jo lys ute!?!"
"Det er gatelys, lille venn, og det er natta. Nå er mamma trøtt. Du MÅ sove."
"Mamma! Det klør på beina også."
*tenker stille: hvorfor smurte jeg ikke hele kroppen med en gang?*
*smøre, smøre*

Det tok 1,5 timer. Puh.