Når man blir redd

Det var sikkert episoder før jeg fikk barn hvor jeg var redd, men jeg husker ingen av dem.

Jeg tror at når man får barn, så blir man redd på en annen måte. Man har et ansvar; av og til så er barnas overlevelse kun opp til deg. Er det rart man blir redd?

I natt ble jeg redd. Skikkelig skremt. Minstejenta lå og skalv, og øretermometeret viste at hun hadde 40,4 i feber. I et lite sekund hadde jeg panikk før effektive-analytiske-problemløser-meg kom frem. Av med dyne, inn med febernedettende, drikk kaldt vann og klut i panna. Panikken ble borte, men litt redsel og litt dårlig samvittighet satt igjen. "Hvor lenge hadde hun ligget der med så høy feber?" "Hvorfor sjekket jeg ikke temperaturen tidligere?".

Konklusjonen nå, dagen derpå, er at kl 2 på natta, så er man ikke 100% med, og jeg bør være fornøyd med at jeg i det hele tatt sjekket. LilleJenta er kvikk nå. Hun sitter på gulvet og leker med Duplo, i badedrakt og ullsokker. [Storesøster har vært og svømt i dag, og det var litt trist å måtte være hjemme. Men bare det å få ha på badedrakta hjelper litt.]