Inspirert av Mirakels bloginnlegg "Utro".
Han skulle på fest igjen. Julebord denne gangen. Jobben hans valgte å ha det i januar i stedet for å stresse med det før jul. Han skulle på fest med Henne. De jobbet jo på samme sted.
Hun; som han hadde lagret som "Hans jobben" på mobilen. Det jobbet ingen Hans der.
Etter barna hadde sovnet, så hun på lørdagsunderholdningen på NRK, med en litt ubehagelig følelse i magen. hun sendte ham en melding: "Har du det gøy?" og fikk svar ganske kjapt. "Ja, jeg har det bra, og holder meg unna Henne".
hun la seg. I søvne hørte hun meldingen som tikket inn. Fikk tak i mobilen og leste den: "drar på nachspiel på Møllenberg. Hun er ikke med." hun sjekket klokka, og la seg til å sove igjen.
Ny melding: "Jeg sover her." hun sov dårligere, men han hadde jo sagt at Hun ikke var der.
Neste morgen var hun trøtt, men barna våknet tidlig. I sengen var det ingen andre. "Han kommer vel snart" tenkte hun og sjekket bussene som gikk fra Møllenberg.
hun kom på at hun måtte ned til sentrum, for å kjøpe frimerker. hun ringte ham. Han svarte ikke. hun sendte en melding til ham for å høre om han var våken og om hun skulle hente ham. "Neida, trenger ikke det. Jeg tar bussen" var svaret.
hun kledde på ungene, tok med vogna til minstemor som ikke kunne gå enda, og kjørte ned til byen. Kjøpte frimerke og ringte ham på nytt for å høre om han var på vei hjem ennå. Han svarte ikke. hun sendte nok en melding "Har du dratt ennå? Hva er adressen dit du er? Kan du ta telefonen når jeg ringer deg?". Han svarte ikke.
hun hadde egentlig skjønt det for lenge siden.
Nå er hun sint. hun vil ikke tro det om han. hun ringer igjen. Han svarer. "Hvor er du? Gi meg adressen, så kommer jeg og henter deg. Jeg er allerede i byen med bilen, det tar 5 minutter til Møllenberg." Han nekter å gi adressen.
hun har skjønt det, men hun vil fortsatt ikke tro det. hun vil gråte, hun vil skrike, hun vil kjefte.
Eldstejenta ser på henne og spør: "Mamma. Hva er det?" Svaret kommer etter noen sekunder: "Ingenting. Kom! Vi kan kjøpe boller". hun triller gjennom de søndagstomme gatene, setter seg på bibliotekskaféen og kjøper boller.
hun kan ikke gråte. hun kan ikke skrike. hun har to barn som hun må passe på.
Til slutt får hun snakket med ham igjen. Til slutt innrømmer han hvor han er. Han er ikke på Møllenberg. Han er på Valentinlyst. Hun bor på Valentinlyst. Han er hos Henne.
"Jeg har sovet på sofaen. Jeg har ikke gjort noe galt!".
Det er til nå det dummeste jeg har hørt.
Det er til nå det vondeste jeg har opplevd.
Han valgte å ødelegge familien vår.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Å... dette var veldig sterkt å lese.
Jeg har selv våknet et natt og merket at en som egentlig skulle ligget ved siden av, ikke lå der. Det er vondt når de ikke tar telefonen, når man får melding i stedet.
Jeg beklager egentlig at du måtte lese innlegget mitt. Jeg prøvde å se det fra det andre perspektivet, og glemte hvordan det er å være den hjemme.
Oh, what stories I could tell...
Det er bra at en av foreldrene tenker klart. Du kunne valgt å være naiv, men gjorde noe med situasjonen istedet. Du er et godt forbilde for barna ved å vise at man ikke skal finne seg i hva som helst, det skal du være stolt over!
Mirakel: som jeg skrev i din blog - du har ingenting å beklage :) Man velger da selv hva man leser ;)
Radiohode: jeg prøvde å lese historiene du forteller, men da var siden din nede (ser den er oppe nå, men klokka er mye og senga ROPER på meg).
Minneapolise: Takk! Jeg vil alltid være lei meg for at barna ikke har foreldre som bor sammen og er glade i hverandre. Men jeg ser jo at det var veldig riktig å flytte fra hverandre - han kunne bare valgt en annen måte å fortelle meg at ting ikke var som det skulle på...
Legg inn en kommentar