Der jeg er i dag

Jeg ble dumpa, hardt og brutalt, i desember for 4 år siden. Vi hadde vært sammen i nesten 7 år, bodd sammen i 4 år og hadde to barn. Forholdet gikk ikke på skinner, så sånn sett burde jeg ha ”sett det komme” (et herlig engelsk uttrykk). Han fant en annen jente.

Det gjorde ufattelig vondt, og mest av alt gjorde det vondt fordi jeg så på det som en selvfølge at vi skulle prøve alt vi kunne å få det bedre sammen. Når man har barn, så mente jeg at det ikke var mulig å bare gi opp uten å ha prøvd. Men man er to i et forhold, og begge to må ønske å bli for at det i det hele tatt skal være mulig. Han sa at det hadde gått for langt, det var ingenting igjen å reparere.

Han lot meg samtidig tro at det ville bli bedre hvis vi flyttet fra hverandre. Kanskje vi trengte litt pusterom begge to, og kanskje vi ville finne tilbake til hverandre. Jeg vet ikke om han i det hele tatt mente det han sa, eller om han sa det for å gjøre det lettere for seg selv. Men dette gjorde at det ble vanskelig for meg å akseptere bruddet. Jeg følte at han var utro når han var sammen med den nye dama, selv om det var slutt mellom oss. Han skjulte at han traff henne, og det gjorde meg enda mer forbanna. Jeg holdt på å bli gal. Jeg husker ikke så mye fra det første året etter bruddet. Jeg husker sinne og bitterhet, men jeg husker ikke mye av hvordan den minste datteren min var i alderen 7-11 måneder.

Det tok et år før jeg godtok at det var slutt og at det ikke ville bli oss to. Det som var vanskeligst å svelge var at døtrene mine ikke skulle bo sammen med både mammaen og pappaen sin. Han og jeg hadde en skikkelig diskusjon, hvor han skjønte at jeg slapp taket. Etter det endret en del ting seg. Jeg var ikke på vakt lenger, jeg klarte å la være å bry meg med hva han holdt på med, og han fortalte meg faktisk sannheten: ”Vi har bestilt sydentur sammen”. Jeg: ”Hvem er vi?” Han: ”Jeg og *Henne*”.

Jeg husker at jeg tenkte at ting ble så mye vanskeligere fordi jeg hele tiden måtte forholde meg til ham. Ungene er hans like mye som de er mine, og vi er på den måten knyttet sammen uansett hvor lite vi ønsker å se hverandre. Det hadde vært så mye lettere hvis jeg ikke trengte å se ham og snakke med ham (om det stemmer vet jeg ikke).