Scener fra et liv

Hjemme med sykt barn

2009-11-19T13:45:00.003+01:00

Samtale med min "syke" datter som har sett på sykehusprogram på TV i dag:

Jeg: "Du sier du har vondt i beinet ditt, og da lurer jeg på hvordan vondt du har i beinet?"
Minstemor (6 år): "Veldig, veldig vondt! Akkurat som å ta keisersnipp."

Seiersfølelsen!

2009-08-24T22:46:00.003+02:00

Det er ikke mye som kan slå den herlige stoltheten man føler når datteren roper:
"Holder du mamma? Holder du?"
Jada, jeg holder ;)
(Noen kritthvite løgner er lov i oppveksten).
"Nå sykler jeg NESTEN helt selv!"
Det har du gjort hele veien rundt svingen, jenta mi :) Jeg slapp for lenge siden.

Så deilig å se at hun svevde på skyer resten av kvelden, og sovnet med et stort glis.

Ord som betyr noe

2009-08-10T21:29:00.003+02:00

"Jeg hadde ikke klart meg uten deg" hvisket hun da hun fikk godnatt-klemmen sin.

"Du hadde nok det" svarte jeg. "Men livet er litt enklere med en mamma".

Verdens største seng

2009-08-05T14:36:00.004+02:00

Det er lenge siden nå. Krangelen var egentlig triviell, men vi var begge så sinte og for stolte til å gi oss. Så vi la oss sinte.

Den natten sov vi i verdens største seng. Du var så langt unna og det var umulig å komme nær nok til å holde rundt deg.

Tegn på at det er ferie

2009-07-08T21:46:00.004+02:00

Jeg spør min skjønne snart-ni-åring om hva hun vil ha til kveldsmat, og svaret er:

"Hva har du å by på?"

Tegn på at hun har vært på LITT for mange restauranter i det siste? :)

Distré mamma med hjemmekontor

2009-04-01T13:25:00.003+02:00

Etter mye frem og tilbake bestemte jeg meg for hjemmekontor i dag. Snørra renner og jeg føler meg svært lite sjarmerende - da kan jeg like gjerne skjerme kollegaene mine for basillene.

Men, men... Jeg tenkte jeg skulle lage meg te og toast til lunsj, og så fikk jeg så lyst på Cola også (siden jeg er bittelitt syk). Jeg tar ut isbiter av fryseren og slipper de ned i te-koppen.

Det slo meg at noe var galt :)

(Se for deg en litt snørrete 30-åring som fisker etter isbitene med en smørkniv(!) mens hun roper "nei, nei, nei"!)

Man må passe seg for elefanter

2009-03-09T18:12:00.001+01:00

Samtale med minstemor på vei til barnehagen:

5-åringen:"Mamma, man må passe seg for elefanter hvis de hoster!"
Mamman: "Åh?"
5-åringen: "Ja! Ellers så kan man bli blåst bort."

Hurra for kvinnedagen

2009-03-08T17:56:00.003+01:00

Den skal "feires": først skal jeg måke taket av garasjen min selv, så skal jeg på kino med kjæresten - jeg betaler billettene. DET er likestilling det :)

Man kan miste motet

2009-03-01T13:13:00.004+01:00

Leser i Dagbladet i dag at en mann som skulle levere varer i Oslo har blitt slått av en parkeringsvakt.

Det triste er ikke selve saken... Det som provoserer meg er at så mange av kommentarene til artikkelen fokuserer på at det var en ikke-etnisk norsk mann involvert. Det er her rasismen blir veldig synlig.

Mannen heter Nadim, det er det vi vet. Han kan ha bodd i Norge hele sitt liv, han kan ha kommet "i går". Han kan spise lutefisk hver desember eller kanskje han foretrekker sterkere krydder. Likevel skal det dras frem at han bare får mediaplass p.g.a sin bakgrunn, at "alle" utlendinger er vanskelige å hanskes med, at han burde lære seg norsk, o.s.v.

HVA har denne saken med utlendinger å gjøre? Hvorfor skal man alltid skjære alle over én kam?

(P.S. Jeg synes litt synd på de stakkars parkeringsvaktene som får gjennomgå også :)

Hvem er det som passer på oss?

2008-09-19T22:38:00.002+02:00

På vandring ned bakken til barnehagen kommer det innimellom noen bra samtaler, som denne:

Minstejenta: "Mamma, ingen mennesker vet ALT."
Jeg: "Nei, man kan vite mye, men ikke alt."

Minstejenta: "Man vet for eksempel ikke når mennesker skal dø!"
Jeg: "Nei, det kan være vanskelig å vite."

Minstejenta: "Men de som passer på oss, de vet kanskje når mennesker skal dø?"
Jeg: "Hmm... Hvem er det som passer på oss, da?"

Minstejenta: "Jeg vet ikke... Romvesner kanskje?"

Hæ?

Nydelig!

2008-05-17T23:06:00.003+02:00

Om å gjøre andre glad.

En pappa fra klassen til Em fortalte meg noe i dag som fortsatt får meg til å smile.

Han og datteren hans på snart fem år kjørte forbi meg for litt over en uke siden. Jeg stod på bussholdeplassen med trillekoffert, klar for langhelg i Madrid. Jeg så dem, og jeg vinket. Jenta på fem år vinket begeistret tilbake, jeg husker hun smilte et stort smil.

Han fortalte i dag at når de hadde kjørt forbi, så hadde hun spurt: "Pappa, hvem var det?" "Jo, det er mammaen til Em..." svarte han. "Åh! Hun var nydelig!"

Da blir selv 17. mai med sludd og 3 grader en bra 17. mai. Jeg synes forresten det lille sjarmtrollet også er ganske nydelig.

Karma?!?

2008-03-28T22:47:00.004+01:00

Sted: utenfor Oslo City

Hun trasker målbevisst i retning trikken/bussen som skal ta henne til kjæresten.
På veien passerer hun en tigger som sitter ved et lyskryss og sier "pleeeease, pleeease".
Hun har vært mye i byen i det siste, og tenker "Pleeeease, pleeease, du får ikke penger av meg bare fordi du syter!".

Hun krysser raskt gata på grønt lys. I det hun går over ser hun en tigger til, på den andre siden. Hun tenker "Hva får deg til å tro at du får penger av meg, når jeg ikke ga til hun som syter?"

Hun tryner. Rett i asfalten.
Det gjorde vondt.
Hun må visst bli snillere.

Navneforslag

2008-03-14T18:34:00.002+01:00

Märtha er gravid, og hun og Ari trenger nye navneforslag.

Jeg har ett, dersom det blir jente: Ashley Alexandra

Kjøkkenbordet mandag morgen

2008-02-09T01:48:00.000+01:00

Til stede:
Em - storesøster, 2.klassing og 7 år
Minstemor - lillesøster, 4.5 år
Kjæresten - til mamma, *kremt* også kollega
Meg - mammaen, snart 30

Samtalen:
[Em]: Mamma? Skal vi flytte til Kjæresten, eller skal han flytte inn hos oss?
[Meg]: Hmm? Hva mener du? Vi skal da ikke flytte sammen...
[Em]: Er dere ikke kjærester da? Og dere ser ut som om dere har lyst til å være sammen resten av livet!
[Kjæresten]: Det var nå veldig lenge :)
[Meg] slår [Kjæresten] lett.

Puh, disse barna legger press på oss voksne!

There was a gap between what you had imagined and reality

2008-02-03T10:18:00.000+01:00

I går ble jeg skuffet. Skuffet og lei meg. Men kloke ord fra ei fransk venninne på MSN hjelper på:

Pénélope says:
boys are a little stupid
Pénélope says:
if you don't hold a great sign saying IMPORTANT BEWARE
Pénélope says:
they just don't get it
Pénélope says:
we want them to read in our minds but they can't b/c they are not us

Vennskap

2008-02-02T08:01:00.000+01:00

Vi har fått helgebesøk fra Trondheim! Minstejenta på 4 1/2 år er gjenforent med "bestevænninna".

De begynte i samme avdeling i barnehagen da de begge var 1 år og ble raskt utrolig sammensveisa. Da jentene var 3 år, flyttet vi til Oslo (omegn), og sorgen var stor hos de to venninnene... Vi har reist til Trondheim to ganger etter at vi flyttet, og da har vi besøkt venninna. Nå har hun og mammaen kommet til oss, en åtte timers biltur unna :)

Det morsomme er at disse to jentene finner tonen fra første sekund, selv etter ett år fra hverandre.

Nå har de våknet, og sitter og ser på Olsenbanden jr., mens mammaene sniker til seg ekstra minutter under dyna (og hun ene har med seg pc'n på soverommet ;).

Når man blir redd

2008-01-27T15:40:00.000+01:00

Det var sikkert episoder før jeg fikk barn hvor jeg var redd, men jeg husker ingen av dem.

Jeg tror at når man får barn, så blir man redd på en annen måte. Man har et ansvar; av og til så er barnas overlevelse kun opp til deg. Er det rart man blir redd?

I natt ble jeg redd. Skikkelig skremt. Minstejenta lå og skalv, og øretermometeret viste at hun hadde 40,4 i feber. I et lite sekund hadde jeg panikk før effektive-analytiske-problemløser-meg kom frem. Av med dyne, inn med febernedettende, drikk kaldt vann og klut i panna. Panikken ble borte, men litt redsel og litt dårlig samvittighet satt igjen. "Hvor lenge hadde hun ligget der med så høy feber?" "Hvorfor sjekket jeg ikke temperaturen tidligere?".

Konklusjonen nå, dagen derpå, er at kl 2 på natta, så er man ikke 100% med, og jeg bør være fornøyd med at jeg i det hele tatt sjekket. LilleJenta er kvikk nå. Hun sitter på gulvet og leker med Duplo, i badedrakt og ullsokker. [Storesøster har vært og svømt i dag, og det var litt trist å måtte være hjemme. Men bare det å få ha på badedrakta hjelper litt.]

Vannkopper og nattesøvn

2008-01-25T23:33:00.000+01:00

"Hmm, hva er alle disse prikkene på kroppen din? Vannkopper har jo du hatt en gang."

Storesøster: "Det hang en lapp på avdelinga hennes om at det går vannkopper i barnehagen."
[Hun hadde visst ikke hatt vannkopper før likevel.]

Med vannkopper kom også "jeg våkner kl 03:30 og har lyst til å stå opp".

"Mamma, våkne! Jeg er sulten!"
*det tar ca 15 min før zombi-mamma'n registrerer at yngste datteren ikke kommer til å gi opp... Henter banan*
"Jeg er tørst også" (lys våken og blid)
"Vil du ha melk?"
Lyset slukkes og vi legger oss ned.
"Mamma! Det klør sånn her." (peker på lysken)
*smører med den fine sprayen jeg kjøpte på apoteket og lyset slukkes*
"Mamma! Det klør på ryggen også."
*slår på lyset og smøre-smøre, slukke lys*
"Nå skal vi sove, assa!"
"Mamma! Kan vi stå opp?"
"Nei! Det er natta! Legg deg og sov nå."
"Men mamma, det er jo lys ute!?!"
"Det er gatelys, lille venn, og det er natta. Nå er mamma trøtt. Du MÅ sove."
"Mamma! Det klør på beina også."
*tenker stille: hvorfor smurte jeg ikke hele kroppen med en gang?*
*smøre, smøre*

Det tok 1,5 timer. Puh.

Observert på flyplassen

2007-12-16T18:16:00.000+01:00

Det er om å gjøre å komme først ombord i flyet.

Jeg vet at dette ikke er noe nytt, jeg har sett det lenge, men det fasinerer meg fortsatt. Sist jeg var ute og fløy var det ekstremt.

Jeg var på Torp. Første runde var da de sa at vi nå kunne gå til gaten. Vi måtte gjennom passkontrollen, og etter dette var det en liten sluse hvor vi måtte vise boardingkort. Folk DYTTET i køen. De i alderen +/- 50 var verst.

Runde to var inne i området rundt gaten. Det stod ikke noe fly der. Likevel samlet de fleste seg (stående) rundt døra inn til gangen som ledet til flyet. Vi som valgte å sitte hadde mange seter å velge mellom.

Runde tre: flyet ankommer og vi kan gå ombord. Folk presser seg tettere sammen og de få som satt reiser seg. Man kan jo for guds skyld ikke komme bakerst i køen.

Runde fire: Folk LØPER (det er ikke kødd). De løper for å komme inn den bakerste inngangen på flyet og få plasser litt før de som står rolig i kø.

Runde fem: flyet har landet, og vi skal av (alle kommer av til slutt, forresten): de som sitter i midten og ved vinduet reiser seg og heller nesten mot å klatre over hun som sitter ved midtgangen og ikke stresser for å komme blant de første ut av flyet.

Merkelig at det ikke er flere hjerteinfarkt...

Akkurat nå

2007-12-16T14:29:00.000+01:00

Toast og kaffe.

To barn i sofaen. Skjønnheten og udyret på DVD.

Tid for seg selv.

[Overhørt 5 min senere: "Em! På slutten av filmen har Belle på seg den gule kjolen, og så er de kjærester og så gifter de seg." Noen har sett filmen før...]

Der jeg er i dag

2007-12-16T14:04:00.001+01:00

Jeg ble dumpa, hardt og brutalt, i desember for 4 år siden. Vi hadde vært sammen i nesten 7 år, bodd sammen i 4 år og hadde to barn. Forholdet gikk ikke på skinner, så sånn sett burde jeg ha ”sett det komme” (et herlig engelsk uttrykk). Han fant en annen jente.

Det gjorde ufattelig vondt, og mest av alt gjorde det vondt fordi jeg så på det som en selvfølge at vi skulle prøve alt vi kunne å få det bedre sammen. Når man har barn, så mente jeg at det ikke var mulig å bare gi opp uten å ha prøvd. Men man er to i et forhold, og begge to må ønske å bli for at det i det hele tatt skal være mulig. Han sa at det hadde gått for langt, det var ingenting igjen å reparere.

Han lot meg samtidig tro at det ville bli bedre hvis vi flyttet fra hverandre. Kanskje vi trengte litt pusterom begge to, og kanskje vi ville finne tilbake til hverandre. Jeg vet ikke om han i det hele tatt mente det han sa, eller om han sa det for å gjøre det lettere for seg selv. Men dette gjorde at det ble vanskelig for meg å akseptere bruddet. Jeg følte at han var utro når han var sammen med den nye dama, selv om det var slutt mellom oss. Han skjulte at han traff henne, og det gjorde meg enda mer forbanna. Jeg holdt på å bli gal. Jeg husker ikke så mye fra det første året etter bruddet. Jeg husker sinne og bitterhet, men jeg husker ikke mye av hvordan den minste datteren min var i alderen 7-11 måneder.

Det tok et år før jeg godtok at det var slutt og at det ikke ville bli oss to. Det som var vanskeligst å svelge var at døtrene mine ikke skulle bo sammen med både mammaen og pappaen sin. Han og jeg hadde en skikkelig diskusjon, hvor han skjønte at jeg slapp taket. Etter det endret en del ting seg. Jeg var ikke på vakt lenger, jeg klarte å la være å bry meg med hva han holdt på med, og han fortalte meg faktisk sannheten: ”Vi har bestilt sydentur sammen”. Jeg: ”Hvem er vi?” Han: ”Jeg og *Henne*”.

Jeg husker at jeg tenkte at ting ble så mye vanskeligere fordi jeg hele tiden måtte forholde meg til ham. Ungene er hans like mye som de er mine, og vi er på den måten knyttet sammen uansett hvor lite vi ønsker å se hverandre. Det hadde vært så mye lettere hvis jeg ikke trengte å se ham og snakke med ham (om det stemmer vet jeg ikke).

Tanker

2007-12-15T00:07:00.000+01:00

Det er snart jul, så jeg burde legge meg.

Jeg savner kjæresten vanvittig.

Jeg lurer på om det er kaos i butikkene i morgen, kanskje det er roligere på søndag.

Hvem røyk ut fra Idol i kveld?

Utrolig deilig at det ikke er reklame på NRK Super. Enda deiligere at den nye kanalen havnet på kanalen hvor Cartoon Network var før (8).

Ser de meg utenfra når jeg sitter her ved pc'n?

Finn en kjæreste til mamma'n min...

2007-11-18T10:48:00.000+01:00

Ser av reklamen på TV3 at de spør etter:
"Er du alenemor? Er du singel? Ønsker du deg en kjæreste?"

Dette er altså det nye realityprogrammet. Jeg må si at jeg synes det har tatt lang tid. Det er jo mange år siden de hadde Bill.mrk bryllup.

Da jeg var ferdig med studiene i 2005 hadde vi en såkalt "diplomfest" med tilhørende underholdning. På den tiden var jeg alenemor og singel. Vi kjørte realitykveld på diplomfesten med blant annet programmet "Bill.mrk. pappa". Et fantastisk program hvor vi prøvde å finne en farskandidat blant guttene i klassen. Vi hadde et panel bestående av en astrolog og en sexolog som vurderte kandidatene. Dessverre ønsker jeg ikke å eksponere barna mine, ellers kunne jeg jo vist dere episoden..

Men, men, dessverre (haha!) er jeg ikke singel lenger, så jeg får ikke meldt meg på det nye TV3-programmet. Søren også, jeg har jo allerede trent på rollen!

Ønskeliste til Em - 7 år

2007-11-17T18:22:00.000+01:00

Dette er en ønskeliste Em skrev etter en tur i lekebutikken på torsdag.

Lexi en hund [En lekehund som koster kr 999,-]

Nintendo ds med hund [Nintendo DS har jeg fått forklart hva er, men "med hund"? Hva i alle dager mener hun med det?!?]

Spille doktor [Operation - brettspill]

Data spille dyr legespill [= Dyrlege pc-spill]

Mobiltelefon

En katt

En hest

En hund

Data marsin [Det er ikke et datamarsvin hun ønsker seg, men en datamaskin :)]

Og en duke som sier la la la [Denne føler jeg at trenger en forklaring. Dette er en Barbiedukke som vi så i lekebutikken. Når man trykker på smykket hennes, så synger hun :)]

Og at julenissen kommer

Noen ganger er det litt slitsomt...

2007-10-19T18:20:00.000+02:00

... å være så forferdelig distré.

Jeg kjørte bil til jobben i dag.
Jeg tok toget hjem fra jobben i dag.
Jeg oppdaget da jeg stod på togstasjonen hjemme i ettermiddag at jeg hadde kjørt bil til jobben i morges.
Jeg skulle hente barn i barnehage og på SFO - det gikk greit, det går buss fra togstasjonen.
Jeg skulle gjøre stor-handel i matbutikken i dag.
Det kommer ca 15 barn i barnebursdag i morgen.
Det vil si at jeg skulle kjøpe mye på butikken i dag.
Jeg må handle med sekk.
Jeg må finne frem barnevogna, den kan trille mange brusflasker.
Vi må holde oss i nærområdet resten av helgen. Ingen utflukter.
De på jobben vet at jeg har glemt bilen.
Dette kommer jeg til å få høre i lunsjen på mandag.

Jeg husket i hvertfall å hente barna.
Jeg husket også å gi dem middag :)

God helg!

Minstemor

2007-10-06T12:05:00.001+02:00

Jeg har en datter på fire år som gråter og hyler en del. Jeg har ikke tålmodighet til syting, men når noen er lei seg eller har vondt, så skal de selvfølgelig få gråte.

For en stund tilbake grein Minstemor igjen, og en litt lei mor spurte med dårlig skjult irritasjon: "Hvorfor griner du nå, da?"

"Jeg gråter fordi hjertet gråter!", svarte hun med store våte øyne mens tårene fortsatt trillet.

Mer skal det ikke til før mor smelter fullstendig og får en liten tåre i øyekroken selv.

Om å sette folk i bås

2007-10-05T22:18:00.001+02:00

For meg er det få betegnelser som setter folk mer i bås enn betegnelsen alenemor. Somalier, kanskje? Da blir du også satt i bås. Jeg aner ikke hvordan det er å bli satt i båsen ”somalier”. Jeg kan bare sammenlikne det med hvordan jeg likte å bli sett på som ”nordmann” når jeg bodde USA. Det var ikke spesielt gøy. Jeg mente at jeg var akkurat som de andre jeg gikk på videregående sammen med. De mente at jeg var annerledes. Jeg var jo norsk.

I kveld er det alenemorbåsen jeg vil skrive om. Kjæresten min ”tråkket i salaten” ganske tidlig i forholdet. Jeg husker ikke sammenhengen, men han kalte meg alenemor. Reaksjonen min var uvanlig hard og sint. ”Jeg er IKKE en alenemor! Barna har da en far, kaller noen ham alenefar, kanskje???”

”Du liker ikke å bli satt i bås, du?” var svaret

Nei, jeg liker ikke det. Spesielt de båsene jeg selv føler at jeg ikke passer inn i. Når jeg hører ordet alenemor, så er det mange assosiasjoner som detter inn i hodet mitt. Dårlig råd, null sosialt liv og uoppdragne unger er tre av de første tingene som jeg tenker på. Og akkurat der så er det JEG som setter alenemødre i bås. Hm, noe å tenke på.

Dette er meg. Jeg ble alenemor i en alder av 25. To unger, student, null inntekt og singel. Jadda! Var skikkelig stolt av meg selv. Passet ved første øyekast inn i båsen jeg hadde laget for alenemødre? Men jeg hadde ikke dårlig råd. Tro det eller ei, men som student med to unger, så hadde jeg aldri dårlig råd. Jeg hadde et sosialt liv som sakte men sikkert bygde seg sterkere etter noen år i dvale. Og jeg synes ikke at barna mine var eller er spesielt uoppdragne.

Jeg tror den myten om alenemødre jeg har kjempet hardest i mot er at alenemødre er kjedelige og ikke blir med på ting (enten fordi de ikke har råd, eller fordi de har barn?). Måten jeg takler det på er at jeg deler livet mitt i to, ett liv som mamma og ett liv som kjæreste (inntil et år siden var dette et liv som singel).

Når jeg har barna, så er jeg supermamma. Jeg er med på alle foreldremøter, leser godnattahistorier hver kveld, finner på eventyr om ”den bittelille jenta”, drar på teknisk museum og på turer i skogen. Jeg synes at jeg gjør en veldig god jobb.

Den uka jeg har barnefri bor jeg hos kjæresten, er supersosial og henger med venner, kollegaer, trener, går på kino, kafé, osv. Jeg husker en gang jeg snakket med ei venninne av meg. Hun har ei søster med tre unger. Hun snakket om hvor forskjellig hun og søsteren var. Min reaksjon var ”Jaja, men søstra di har jo unger! Ikke rart dere er forskjellige.” Hun så på meg og sa: ”Eh, du har også unger, og du er en av mine beste venninner.” Jeg knakk sammen i latter :-) I disse barnefrie ukene klarer jeg altså nesten å glemme at jeg har barn.

Denne helgen har jeg barna. I kveld så vi på Idol. Minstemor sovnet midt i, selv om hun stadig maste om at jeg måtte sette på høyere lyd tidligere i sendingen. Eldstejenta, Em, har feber, har sovet i hele dag og tryglet om å få legge seg kl 21. Resten av helgen blir litt amputert med et sykt barn, blir ikke noe badeland og høstferietur til museumet.

Hvis jeg er heldig, så kommer kjæresten på lørdagsbesøk i morgen. Vi tar den "introdusere til barna"-greia litt rolig. Men de tar det ikke rolig! Spørsmål som "elsker du mamma'n min?" og "Kan'ke du bli stefaren min?" er helt vanlige...

Mitt "høstforsett": jeg skal bli flinkere til å ikke sette folk i bås. Ikke skal jeg skjære alle over én kam heller ;-)

Tillegg søndag: Man må heller ikke skue hunden på hårene.

Pinlig

2007-10-04T19:04:00.000+02:00

Det ringer.
Et lokalnummer som jeg ikke kjenner igjen.
Hmm, spennende!
"Hei! Dette er Roy fra SATS som ringer."
"Åja, hei."
"Jeg lurer bare på hvordan det går med treninga di?"
"Nei, hmm, det går jo heller dårlig det..."

Og trikset deres virker. For neste gang de ringer, så skal jeg helt ærlig kunne svare: "Treninga, jo den går supert! Trener minst to ganger hver uke, jeg nå."

Det er viktig å ha mål og gjerne noen visjoner også. Jeg tror dette med meg og trening er en visjon.

Lykke er...

2007-10-02T22:30:00.000+02:00

... å se fargene på trærne om høsten.
... å ha en vaskemaskin som virker.
... en skive ferskt gulrotbrød med servelat fra nyåpnet pakke til kveldsmat.
... å sitte i sofaen, i armkroken til kjæresten, og kjenne små kyss på øret og en varm hånd som stryker deg på ryggen.
... en fantastisk påskedag på fjellet.
... å endelig ha fått lastet musikk inn på mobiltelefonen.
... barnearmer rundt halsen og et deilig nuss på kinnet.
... å kjenne varmen fra asfalten, den første vårdagen med tørre, nyfeide fortau.
... å høre barnelatteren og ropene når våren kommer.
... Joni Mitchell i cd-spilleren.
... å få ros for å ha gjort en god jobb.
... jentekveld med god mat og drikke.
... å oppdage et nytt bra band.
... å spise kveldsmat med kjæresten på kjøkkenet med stearinlys og en stor kopp te.
... lang sommerferie.

Mamma! Har du baby i magen?

2007-10-02T18:25:00.000+02:00

Scener fra et bad:

Jeg vet at magen min ser stor ut til tider, men i dag morges var den faktisk ikke sååå ille...

Snart 7-åringen: "Mamma! Har du baby inni magen din?"
Meg: "Eh, nei. DET har jeg IKKE!"
Snart 7-åringen: "Ånei, er det bare fett?"
Meg: "Assa, det er ikke bare fett, man får litt stor mage av å være oppblåst også."
Snart 7-åringen: "Jeg tror det er fett."
... (liten pause)
Snart 7-åringen: "Oi! Så store lår du har!"

Takk for den. Og jeg vet om ei som burde tenke over at hun snart har bursdag - ha ha ;)

Barn er ingen begrensning

2007-09-08T10:45:00.001+02:00

20 ting man kan gjøre som alenemor:

Dra til Brasil i påskeferien med Eldstejenta, men Minstemor er hjemme med pappa'n.
Grille sammen med venner i parken
Dra på Granittrock og høre på Minor Majority - med øreklokker og pledd
Sove lenge på sofaen på lørdagsmorgen, mens NRK viser diverse barneprogram. Dette funker helt til en av barna sitter på hodet ditt og roper "JEG ER SULTEN!".
Dra på fotballkamp og stå sammen med Klanen (bare pass på å stå helt bakerst, så dere ikke risikerer å få store, svette mannfolk ramlende over dere).
Reise på jentetur (mamme er jente og barna er jenter) til Trondheim rett før jul
Få seg kjæreste - ikke alle gutter blir livredde av "full pakke"
Plukke blåbær og bringebær og bli helt blå på fingrene og tunga
Lage hjemmelaget pizza og få høre "du skulle vært kokk, mamma!"
Reise på helgetur og besøke fransk venninne slik at hun får møte barna
Reise 3 uker til USA (neste sommer... Neste sommer!)
Bli leder for FAU på skolen (ai ai ai - hva har jeg gjort?)
Være med på fredagspils med jobben annenhver uke (krever selvfølgelig barnevakt)
Se Shrek 3 på kino, med norsk dubbing og masse popcorn
Gjøre lørdagsfrokosten spesiell ved å servere sjokolademelk
Høre på klassisk musikk og diskutere med 4-åringen om det er den musikken som er i "Fantasia" med Mikke (hun startet diskusjonen)
Finne ut om marihøner legger egg
Blåse såpebobler!
Dra på Tusenfryd
Planlegge barnebursdag - er tur i skogen i oktober litt for risky?

Tror det kommer en post om tittelen "Alenemor" snart også. Grr - hater å bli satt i boks.

Mangler en USB-stick

2007-08-21T21:53:00.000+02:00

På bussen, på vei til jobb, og på stien fra toget frem til kontoret, hadde jeg en blogg ferdig i hodet. Men... jeg hadde ikke printer eller USB-stick med meg, så den ble ikke lagret noe annet sted enn i den noe utdaterte harddisken i hodet mitt.

Uff, det var dumt. Den hadde blitt bra. Det er jeg helt sikker på. Den inneholdt både ambulansesjåfører og Per Ditlev-Simonsen. Ja, ja...

Historien om Em

2007-08-19T16:19:00.000+02:00

For 7 år siden var jeg en 21 år gammel høygravid student.
I dag er jeg en 28 år gammel fulltidsjobbende alenemor.

Det begynte med Em.
Hun varslet om at hun hadde begynt å vokse ved å gi sin mamma magesmerter hver eneste natt. Mammaen gikk til legen og legen sa: "Er det noen sjanse for at du kan være gravid?". "Ja", sa mammaen "men jeg er ganske sikker på at jeg ikke er det". Legen visste nok mer enn mammaen :)
Pappaen til Em ble overlykkelig. Det å bli pappa skremte ham ikke på samme måte som det skremte mammaen til Em.
Em ventet 9 dager etter ultralydtermin med å kjempe seg ut fra varmen i livmoren. En oktobernatt i år 2000 ble hun født. Klokken 04. 3 dager før mammaen fylte 22.

Å se henne ligge i sengen på sykehuset var, for meg, surrealistisk. Jeg følte at det var jeg som lå der, eller en del av meg. Hun var prikk lik meg. Det var rett og slett veldig rart å se den lille, fantastiske babyen ligge der, og samtidig føle at det var meg selv som lå der.
Hun er fortsatt veldig lik meg!

Em ble ei lita trønderpi. Hun begynte i studentbarnehage og hun viste seg å være meget bestemt. Mammaen var redd for at den lille jenta var uvanlig sta og sint. De rareste ting kunne utløse en maktkamp: å ta på bleie var en favoritt. Først skulle de sloss om å ta av bleia, så var det fullstendig nektelse på å ta på en ny og tørr bleie. Etter å ha lest en artikkel i et foreldreblad ble mor beroliget; det var ikke bare Em som ble hysterisk av bleieskift, klesskift, tannpuss, bilseter, sitte i vogn og omtrent alle andre tenkelige situasjoner. Trass kalles det visst.

Hun var nydelig og hun var oppvakt. Mammaen og pappaen gav henne all sin oppmerksomhet og all sin kjærlighet.

Før Em fylte tre år fikk hun en søster. Et vakkert nurk, som denne gangen var litt mer planlagt ;) Søsteren var helt annerledes enn Em. Nok en gang ble mammaen satt ut. Hun hadde trodd at de skulle bli helt like. Ikke nødvendigvis i utseendet, men i hvertfall i personlighet. Søsteren til Em sov masse de første ukene (det gjorde IKKE Em). Mammaen ringte til og med sin egen mamma og spurte bekymret om hun trodde det var noe galt med den lille som bare sov og sov. "Nyt det så lenge det varer", var svaret.

Når Em er tre år og søsteren bare seks måneder, finner mammaen og pappaen ut at de ikke vil bo sammen mer. De krangler om alt, er slitne og føler at den andre bare tenker på seg selv. Em får to hjem å forholde seg til.

Pappaen til Em får seg kjæreste, som blir til samboer. Em liker henne veldig godt, men påstår at pappa og xxx bare er venner.

Lillesøster vokser og begynner i barnehagen sammen med Em. Hun er ikke bare en liten og søt koseklump med lyd, men har vokst til en lekekamerat. De to jentene passer godt på hverandre.

Mammaen til Em trives ikke lenger i Trondheim. Hun er ferdig med studiene - 5 planlagte år ble til 7 år og to barn. Mammaen til Em vil hjem. Hjem er Oslo, der nettverket er. De har familieråd og bestemmer seg for at de skal flytte. Alle mann: pappa, samboer til pappa (som nå har barn-i-magen), mamma, Em og lillesøster! Jobbsøknader og leilighetsjakt starter. Alt ordner seg omtrent samtidig og mammaen og Em flytter ned to uker før alle de andre. Em skal begynne på skolen.

Pappaen til Em og samboeren får en sønn. Em har fått en lillebror. Samboer blir kone. Em er brudepike. Stemoren er en god mamma nummer to og Em aksepterer det flott: "Jeg er heldig, jeg, for hvis du dør mamma, så kan xxx være mammaen min!"

Mammaen til Em får en kjæreste som gradvis introduseres for barna. Em er veldig nysgjerrig og stiller mange spørsmål: "Kysser dere?" (spørsmålet stilles akkompagnert av fnising), "Skal han sove her?" "Hvor skal du sove da, mamma?"

Nå skal hun begynne i 2. klasse. Jeg er mor til en andreklassing. Det er helt sprøtt!

Og hun er så fin. Hun er en følsom bitteliten jente, en vakker stor jente, en morsom samtalepartner, smart og hun gir så utrolig mye kjærlighet til alle som gir henne bare litt.

"Jeg er så glad jeg ikke har en sånn gammel mamma", sier hun. "Mamma, du er kul!", sier hun. "Mamma, hvis du begynner å bruke sminke, så kanskje du også blir gift!", sier hun også! Selv om hun ikke var planlagt, selv om jeg var ung da jeg ble mamma, selv om pappaen og jeg ikke klarte å holde sammen, selv om det er slitsomt å ha dette enorme ansvaret det er å være mor: jeg har aldri tenkt tanken på at noe skulle vært gjort annerledes. Dette er meg. Em er en enorm del av meg.

Fakta om myggen

2007-08-10T22:54:00.000+02:00

Etter en kveldstur til butikken, hvor vi valgte å gå snarveien gjennom skogen, kom jeg tilbake noen myggstikk rikere enn tidligere i kveld. Det fikk meg til å tenke.

• Hvorfor finnes myggen? Hva godt gjør den?
• Dør myggen etter at den har stukket meg?
• Legger den egg etter at den har stukket meg?
• Kan myggen stikke flere ganger?

Kilder:
• Wikipedia
• Caplex nettleksikon, Caplex.no.
(mye ordrett fra disse nettsidene)

Vi begynner med det viktigste; hvorfor trenger vi å ha myggen?

Mygg er mat for andre, spesielt for insektetende fugl (f.eks. svaler, erler, lerker, fluesnappere og sangere) og insektetende dyr, også rovinsekter, og dyr som lever i vann (f.eks. frosk og fisk). Stikkemyggen lever av nektar, og bidrar følgelig også til pollinering av planter. Myggen er en forutsetning for trekkfuglenes ferder mot nord hver vår.

Jeg er sikker på at de fuglene og froskene kan spise fluer i stedet ;)

Enkle fakta:
1. Det er hunnen som stikker.
2. Hannene er fredelige og lever av plantesaft.
3. Hunnmyggen suger blod fordi den trenger proteiner for å kunne utvikle mange egg.
4. En hunnmygg som har fått i seg et godt måltid blod, produserer omtrent ti ganger så mange egg som en mygg som ikke har fått et blodmåltid.

Jeg har i kveld bidratt til at vi får flere mygg i vår verden.

5. Mygg klekkes i stillestående vann.
6. Malariamyggen finnes i Norge på Sør- og Østlandet, men overfører visstnok ikke lenger malaria; forskerne er ikke enige om hvorfor.
7. Det er mulig å få myggestikk om vinteren. Husmyggen overvintrer i mørke fuktige rom. Dersom innetemperaturen blir høy, kan myggen livne til.
8. Eggene kan holde seg i live i flere år før de klekkes.
9. Når myggen finner en blodåre, tømmer den spyttvæske inn i såret gjennom én av to kanaler i snabelen. Væsken øker blodtilstrømmingen (utvider blodåren) og fortynner blodet (virker antikoagulerende), før myggen pumper det opp gjennom den andre kanalen i snabelen. Da kan vi se at myggens bakkropp utvider seg og blir rød. Får den sitte i fred, løsner myggen seg forsiktig fra såret og flyr.
10. Noen myggarters spytt inneholder små mengder av enzymer som ligner ormegift. Det er den vi reagerer mot.
11. Hvis myggen får suge ferdig, suger den også opp igjen det meste av giften, men aldri alt.
12. Om våren har vi ikke antistoffer i huden mot myggestikk, slik de fleste av oss vil bygge opp i løpet av sommeren.
13. Det hender en sjelden gang at et myggstikk blir virkelig ille. Det kan skyldes at myggen som stakk, var infisert, f. eks. etter å ha stukket et sykt dyr (i tillegg har man folk som er allergiske og reagerer kraftig på myggstikk).
14. Myggen tiltrekkes av menneskers fuktige hud, melkesyre, karbondioksid, kroppsvarme og bevegelse. Hvorfor er noen mennesker ikke plaget av myggen mens andre synes å være populære? Grunnen til forskjellene er hudens duftegenskaper. Blodet har ingen betydning for tiltrekningen, det kjenner ikke myggen før den har stukket. Myggmidler er basert på å avgi dufter som myggen ikke liker.

I smell good!

Nå vet jeg litt mer enn jeg gjorde tidligere i kveld. Hurra!

Lusa

2007-08-09T00:00:00.000+02:00

Nok et herlig øyeblikk for 'a mor:

The plot:
To jenter står i stua og leker. Den ene er seks år, den andre tre. Leken går over til småkrangling, og den minste geiper til den største.

Eldstejenta: Du må'kke geipe til meg!
(Geiping er veldig stygt i følge begge mine døtre)

Minstejenta: Jeg geiper bare til lusa...

Eldstejenta - med litt panikk i stemmen: Hvilke lus?

Minstejenta: Jeg geiper til lusa som du har i håret!

Bitter? Jeg?

2007-08-06T00:02:00.000+02:00

Inspirert av Mirakels bloginnlegg "Utro".

Han skulle på fest igjen. Julebord denne gangen. Jobben hans valgte å ha det i januar i stedet for å stresse med det før jul. Han skulle på fest med Henne. De jobbet jo på samme sted.

Hun; som han hadde lagret som "Hans jobben" på mobilen. Det jobbet ingen Hans der.

Etter barna hadde sovnet, så hun på lørdagsunderholdningen på NRK, med en litt ubehagelig følelse i magen. hun sendte ham en melding: "Har du det gøy?" og fikk svar ganske kjapt. "Ja, jeg har det bra, og holder meg unna Henne".

hun la seg. I søvne hørte hun meldingen som tikket inn. Fikk tak i mobilen og leste den: "drar på nachspiel på Møllenberg. Hun er ikke med." hun sjekket klokka, og la seg til å sove igjen.

Ny melding: "Jeg sover her." hun sov dårligere, men han hadde jo sagt at Hun ikke var der.

Neste morgen var hun trøtt, men barna våknet tidlig. I sengen var det ingen andre. "Han kommer vel snart" tenkte hun og sjekket bussene som gikk fra Møllenberg.

hun kom på at hun måtte ned til sentrum, for å kjøpe frimerker. hun ringte ham. Han svarte ikke. hun sendte en melding til ham for å høre om han var våken og om hun skulle hente ham. "Neida, trenger ikke det. Jeg tar bussen" var svaret.

hun kledde på ungene, tok med vogna til minstemor som ikke kunne gå enda, og kjørte ned til byen. Kjøpte frimerke og ringte ham på nytt for å høre om han var på vei hjem ennå. Han svarte ikke. hun sendte nok en melding "Har du dratt ennå? Hva er adressen dit du er? Kan du ta telefonen når jeg ringer deg?". Han svarte ikke.

hun hadde egentlig skjønt det for lenge siden.

Nå er hun sint. hun vil ikke tro det om han. hun ringer igjen. Han svarer. "Hvor er du? Gi meg adressen, så kommer jeg og henter deg. Jeg er allerede i byen med bilen, det tar 5 minutter til Møllenberg." Han nekter å gi adressen.

hun har skjønt det, men hun vil fortsatt ikke tro det. hun vil gråte, hun vil skrike, hun vil kjefte.

Eldstejenta ser på henne og spør: "Mamma. Hva er det?" Svaret kommer etter noen sekunder: "Ingenting. Kom! Vi kan kjøpe boller". hun triller gjennom de søndagstomme gatene, setter seg på bibliotekskaféen og kjøper boller.

hun kan ikke gråte. hun kan ikke skrike. hun har to barn som hun må passe på.

Til slutt får hun snakket med ham igjen. Til slutt innrømmer han hvor han er. Han er ikke på Møllenberg. Han er på Valentinlyst. Hun bor på Valentinlyst. Han er hos Henne.

"Jeg har sovet på sofaen. Jeg har ikke gjort noe galt!".

Det er til nå det dummeste jeg har hørt.
Det er til nå det vondeste jeg har opplevd.
Han valgte å ødelegge familien vår.

Om å ha en dårlig dag.

2007-08-05T21:06:00.001+02:00

Innimellom har jeg dårlige dager.
Dager hvor jeg ikke orker noen ting. Dager hvor jeg griner fordi jeg mister sleiva i gulvet når jeg skal lage middag.
I kveld har vært en sånn kveld. Jeg ligger på sofaen og griner, og har ingenting å grine for...

Jeg har vært på hyttetur med to vennepar, jentene der har jeg kjent siden jeg ble født. Barna var med, så det var en helg full av kos og skrubbsår, og en helg sammen med gode (og gamle) venner. Det er jo bra. Jeg skal ikke være deppa nå.

Barna har reist med besteforeldrene sine til Danmark. De skal kjøre båt og de skal til Legoland og Løveparken. De kommer til å ha det kjempegøy. De kjørte av gårde med store smil. Jeg har ikke noe ansvar for andre enn meg selv i kveld. Jeg kan være egoist. Jeg skal ikke være deppa nå.

Det er fotballkamp på tv. Vålerenga - Brann. På en kveld som dette burde jeg vært på Ullevål. Vært der og ropt ut frustrasjon og sinne, eller jubel og glede. Ingenting er som en kveld på Ullevål. Der tror jeg ikke jeg ville klart å være deppa.

På dager eller kvelder som dette er jeg irrasjonell. Jeg vet det selv. Jeg vet at hvis jeg sover, så våkner jeg med energi, pågangsmot og helt andre tanker i hodet i morgen. Likevel er jeg deppa nå.

Jeg tror jeg går og spiser is. Det gjør de alltid på TV. "Let's go have some ice cream. In the kitchen."

Skal, skal ikke?

2007-08-01T19:56:00.000+02:00

Barnefri.
Ferdig på jobb for i dag.
1 time til treningssenteret stenger.
Sulten - ikke spist middag.
Har veldig lyst til å slappe av på sofaen.
Har ikke trent på 13 dager.
Stive skuldre.
Planer om å jobbe lenge og så se film med kjæresten i morgen.
Hyttetur med barna fredag ettermiddag -> søndag.

Argh - blir det trening i dag, tro?

Dokker to e homo!

2007-07-28T15:01:00.000+02:00

Når man har unger, så får man oppleve en hel haug mer eller mindre morsomme øyeblikk. Her er et fra når Skolejenta fortsatt gikk i barnehagen i Trondheim.

Vi satt i bilen, en lørdagformiddag, på vei til OBS på Lade, da hun spurte: "Mamma? Hva betyr homo?" Jeg lurte på hvor hun hadde hørt det og fikk forklart at noen av jentene i barnehagen hadde sagt at "du e homo". "Men hva betyr det, mamma?". Jeg forklarte at det betyr at to jenter er kjærester eller at to gutter er kjærester. "Det gåkke an!" Joda, det går an :)

"Men mamma, e det stygt å si homo?" Nei, selve ordet er ikke stygt, men når noen sier det sånn som jentene i barnehagen, så mener de ikke noe pent med det.

Senere den kvelden hadde vi besøk av min gode venninne fra studiene. Hun hadde vært mye hos oss i det siste etter det ble slutt med kjæresten (ofte på middagsbesøk og innimellom overnattet hun på sofaen). Denne lørdagen skulle hun lage og spise middag med meg og barna og så skulle vi kose oss med vin og film etter at ungene hadde lagt seg.

Etter middagen satt vi alle i sofaen (klare for barneTV), da eldstejenta mi, med et meget fornøyd blikk, utbrøt: "Dokker to e homo!". Venninna mi så lettere sjokkert ut, og jeg spurte (med samtalen tidligere den lørdagen i tankene): "Hvorfor spør du om det?"

"Jo, for du mamma, du e forelska i ho Anette!"

For ordens skyld1: jeg er ikke forelska i Anette.
For orden skyld 2: ungene snakker ikke Trønderdialekt lenger, vi flyttet til Østlandet for ett år siden og de mistet dialekten på et blunk...

Matvaner

2007-07-27T18:40:00.000+02:00

4-åringen: Mamma, jeg vil ha mer å spise...
(Etter seibiff til middag og Litago joghurt med banan til "dessert")
Jeg: Åja, vil du ha et knekkebrød?
4-åringen: Nei!
Jeg: Neivel, vil du ha ostepop da?
4-åringen: Ja!

Kan ikke alltid være sunn...

Camping

2007-07-27T10:15:00.000+02:00

I går kom jeg hjem fra camping i Sverige. Jeg har ikke bodd på en campingplass siden jeg var på Norgesferie med mamma og pappa for 13 år siden og telt har jeg heller ikke sovet i siden en tur til Stryn sammen med en eller annen ungdomsklubb på Furuset på tidlig 90-tallet. I tillegg skulle jeg ha med meg to barn som aldri har sovet i telt før og en kjæreste som ikke har vært sammen med barna mine lenger enn ett døgn om gangen. Lovende?

Grunnen til at camping i det hele tatt kom opp som et forslag til ferie var en invitasjon fra en mye mer vant camper, min venninne fra videregående. De hadde vært på en skön campingplass like ved sjøen i fjor og skulle reise tilbake i år, sammen med sin datter. Vi hadde ingen store planer for den ene ferieuken vi hadde sammen i år, så camping langs svenskekysten hørtes ut som en god plan.

Etter to netter i telt, både regn og sol, svenske campingvogn-naboer med gitar, mer mygg enn jeg har sett hittil i år, grilling og masse skravling, så kan jeg si at jeg vil dra på camping igjen. Må bare kjøpe telt, og primus og campingbord og stoler først. Må også huske på fyrstikker (+ holde dem tørre når det regner), myggspray, biffkniver hvis man har tenkt å grille biff og MANGE kronestykker til campingdusjen.
Vi hadde det rett og slett helt topp - jeg fikk bare ikke kuttet opp biffen, måtte spørre naboene om tändstickare, har svære myggstikk som minner og var den siste i dusjkøen (fikk ikke dusjet fordi vi gikk tom for kronestykker...).

Så til den andre utfordringen: to barn med diverse raserianfall, syte-stemmer, redde for mygg, redde for småfluer, redde for mørket og ett stykk kjæreste uten særlig erfaring med små troll... Mine små må dele oppmerksomheten min og han må dele oppmerksomheten min, det kan føre til sjalusi begge veier.
Han: de er ganske bortskjemte!
Jeg: barn kan ikke bli bortskjemte på oppmerksomhet og kos.
Barna: jeg vil sitte på fanget ditt! Jeg vil sove sammen med deg, mamma! MAMMA skal hjelpe meg!
Uff, det ble noen scener i løpet av turen og av og til ganske slitsomt, men så vidt jeg vet, så har han ikke gitt oss opp ennå ;)

Jeg lurer på hvordan dette kommer til å gå. Han er den første kjæresten de har blitt introdusert for siden pappaen og jeg flyttet fra hverandre (3,5 år siden). Han har liten erfaring med barn og egentlig lite tålmodighet. Jeg har oppdratt barna, uten innblanding, i 3,5 år på min måte. Skulle gjerne hatt en fasit her... Kanskje vente litt med neste intime teltferie :)